Aktiv næringspolitikk, storstilt subsidiering av havvind og offentlig støtte til karbonfangst- og lagringsprosjekter som sprekker med milliarder. Det miljøindustrielle kompleks er tilbake, men denne gang i en langt dyrere og mer altomfattende drakt. Tiden er overmoden for en skikkelig debatt om ukritisk bruk av folks skattepenger på nye månelandinger.
Av: Sylvi Listhaug, partileder i Fremskrittspartiet og Terje Halleland, energipolitisk talsperson i Fremskrittspartiet.
Nylige kostnadssprekker på en rekke energi- og klimaprosjekter har aktualisert debatten om offentlig sløsing.
Regjeringens satsing på første fase med utbygging av havvind i den sørlige delen av Nordsjøen vil koste skattebetalerne opp mot 23 milliarder kroner. Karbonfangst- og lagringsprosjektet Langskip har allerede gått på flere kostnadsoverskridelser, og prislappen for det offentlige er nå rundt 20 milliarder kroner.
I Oslo står det rødgrønne byrådets prestisjeprosjekt med fangst- og lagring av CO2 fra avfallsanlegget på Klemetsrud i fare for å bli skrinlagt etter flere runder med milliardoverskridelser. Et annet anlegg i Brevik, som etter planen skal fange klimagasser fra sementproduksjon er også utsatt etter at kostnadene har skutt i været.
I Mo i Rana varslet nylig batteriprodusenten Freyr at det kan bli full byggestopp for etableringen av batterifabrikk. Selskapet krever nå mer penger fra staten som fra før har stilt over 4 milliarder kroner til rådighet gjennom lånegarantier for realisering av prosjektet.
Dette er bare noen av milliardprosjektene som har vært bredt omtalt i mediene den siste tiden. De er et resultat av en politisk utvikling som lar interessegrupper få uforholdsmessig stor makt over viktige beslutninger, og som preges av at politikere vekter hastverk tyngre enn konsekvensutredninger og budsjettdisiplin.
I boken «min historie» fra 2016 advarte Jens Stoltenberg mot den samme utviklingen, som han på den tiden karakteriserte som det miljøindustrielle kompleks. Stoltenberg kritiserte blant annetmakttriangelet NHO, LO og miljøbevegelsen for å presse gjennom milliarder i feilinvesteringer til ulike miljøtiltak gjennom hans andre statsministerperiode.
De siste årene har utviklingen eskalert ytterligere. Nærmest daglig kan vi lese om nye klimaallianser, særkrav, beskyldninger og patosretorikk fra de samme aktørene mot politikere og embetsverk. På kort tid har det miljøindustrielle kompleks utviklet seg til å bli et klimaindustrielt kompleks, kjennetegnet av følgende:
- Politikere setter seg noen overambisiøse klimamål som strekker seg langt ut over Norges internasjonale klimaforpliktelser.
- Enkelte private selskaper forstår at de kan tjene raske penger på betalingsvillige politikere med dårlig tid.
- Deler av miljøbevegelsen driver storstilt lobbyvirksomhet mot Stortinget og regjeringen, heiet frem av LO og NHO.
- Staten går deretter tungt inn i enkeltprosjekter og sørger for at det offentlige finansierer en urimelig høy andel av kostnadene ved prosjektene, samtidig som store private selskaper sitter igjen med potensiell gevinst i de få prosjektene som lykkes.
Baksiden av medaljen har derimot blitt tydelig de siste ukene. Prosjekt etter prosjekt går på milliardoverskridelser eller blir utsatt. Store deler av regningen ender til slutt opp hos skattebetalerne. Regjeringen og flere av opposisjonspartiene lar subsidiefesten fortsette.
Fremskrittspartiet har gjentatte ganger advart mot konsekvensene av blind tro på aktiv næringspolitikk. Lenge var det relativt bred enighet mellom de store partiene på Stortinget om viktigheten av teknologinøytralitet. Aktørene i markedet skulle la pris, konkurranse og andre markedshensyn diktere retningen for investeringsbeslutninger. Nå er situasjonen snudd på hodet.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger ikke lenger skjul på at de vil risikere milliarder av skattebetalernes penger på svært risikofylte prosjekter. Dessverre har også Høyre har blitt bitt av den samme basillen. Alarmklokkene bør gå i næringslivet og hos borgerlig innstilte velgere når sentrale Høyre-politikere bruker venstresideretorikk om at «politikken må skape markeder». Tvert om mener vi i Frp at det må være grenser for politikk.
Konsensus og tempo kan noen ganger være bra i politikken. Den brede enigheten om oljeskattepakken i 2020 bidro til å redde store deler av leverandørindustrien under pandemien, og sørget for å realisere olje- og gassprosjekter som skaper arbeidsplasser og vil komme velferdssamfunnet vårt til gode i flere tiår fremover.
Problemet med offentlige tildelinger til klimaprosjekter, er derimot forstillingen skapt av aktørene i det klimaindustrielle komplekset om at vi i Norge har så fryktelig dårlig tid på å omstille oss sammenlignet med andre land. Vanlige tildelingskriterier blir satt til side, og klimapolitikken blir vurdert annerledes enn alle andre sektorer som må svare for kost/nytte-vurderinger. Ikke overraskende blir resultatet ofte budsjettsprekk og milliardregninger til skattebetalerne.
Røde bunnlinjer er aldri et godt utgangspunkt for å skape positiv endring. Dersom vi skal komme oss ut av det klimaindustrielle komplekset må politikere i samtlige partier realitetsorientere seg i klimapolitikken. Målet bør være effektivitet og resultater – ikke luftslott og offentlig sløsing.
Det er på høy tid å gjenreise respekten for skattebetalernes penger!
