Brexit – Endelig snart overstått

Kronikkforfatteren argumenterer for at dommedagsprofetiene ikke vil stemme dersom britene stemmer for å forlate EU på valgdagen. FOTO: Pixabay

I morgen beslutter britene om de ønsker å tre ut av EU eller ikke. Skal man tro medier, kommentatorer, eksperter, forståsegpåere, politikere og andre så står vi enten overfor en katastrofe av bibelske dimensjoner dersom det britiske folket stemmer for å forlate EU, eller noen små problemer dersom de beslutter å holde seg innenfor.

Skrevet av: Terje Normann

Ingen av disse utfallene er troverdige. I kampens hete kan det gå en kule varmt i noen og enhver. Men det er ingen grunn til å tro at noen av de to utfallene vil medføre noen tsunami, hverken finansiell eller av mer bokstavelige typer.

Det har ikke stått på dommedagsprofetier når ledende internasjonale institusjoner, samfunnsaktører, politikere og andre har prøvd å spå hva som skjer dersom øystaten stemmer «feil», altså for å forlate EU og heller prøve lykken på annet vis enn å være en del av den overnasjonale organisasjonen.

For å bruke et finansielt uttrykk, det har gått en slik inflasjon i slike spådommer at jeg personlig har sluttet å klikke meg inn på slike artikler.

Terje Normann jobber som finansiell rådgiver for selskaper som driver virksomhet i Asia og Afrika. Han har bakgrunn fra selskaper som DNB, Pareto og Garantiinstituttet for eksportkreditt, samt som finansjournalist i E24. Han har en mastergrad i finans og er CFA charterholder. Normann er skribent i Pengenytt om store og små finansielle emner. FOTO: Privat

Terje Normann jobber som finansiell rådgiver for selskaper som driver virksomhet i Asia og Afrika. Han har bakgrunn fra selskaper som DNB, Pareto og Garantiinstituttet for eksportkreditt, samt som finansjournalist i E24. Han har en mastergrad i finans og er CFA charterholder. Normann er skribent i Pengenytt om store og små finansielle emner. FOTO: Privat

Likevel tok jeg meg tid til å lese E24s svært dyktige journalist Johan Sundbergs artikkel som oppsummerer hva som sannsynligvis vil skje i tilfelle britene stemmer «leave» denne uken.

Samtidig har jeg gjort meg noen tanker om hvilke konsekvenser det kan ha. De nedenstående punktene tar utgangspunkt i E24s artikkel.

Fri bevegelse: Storbritannia har tatt imot et massivt antall av «EU-innvandrere», spesielt etter EU-utvidelsen i 2003 som omfattet mange nye EU-land fra den tidligere «østblokken».

Dette har gitt mange fordeler som vi i Norge på lik linje har nytt godt av, så som billigere husbygging, bilvask, rørleggere, elektrikere, osv.

Samtidig har Storbritannia en større andel av håndverkere og arbeidskraft uten spesialisert kunnskap som har blitt utkonkurrert av utenlandske arbeidere med lavere krav til lønn og frynsegoder enn tilsvarende britiske arbeidere.

Hvorfor skal en engelsk rørlegger juble for en billigere baderomsoppussing når hans familie i tre generasjoner har livnært seg av å være rørleggere?

Sant nok, mange briter nyter sin pensjonisttilværelse på Spanias middelhavskyst – i likhet med mange nordmenn. Men langt flere «kontinentale europeere» ønsker å bosette seg i Storbritannia enn hva tilfellet er den andre veien.

Frihandel: Det påpekes i artikkelen at Storbritannia har et stort handelsunderskudd med EU. Altså, britene importerer mer fra de andre EU-landene enn de selger til dem. Dette er jo en fordel for EU.

Så antydes det at EU kan velge å straffe Storbritannia for en utmelding, selv om det da vil skade handelen for unionen som sådan. Ja vel, på finansspråk kalles dette «irrasjonell opptreden», på politikerspråk vet jeg ikke hva dette betegnes som.

Alle som har tatt et grunnkurs i makroøkonomi på universitetet har fått innprentet at handel mellom nasjoner er positivt for begge sider. Skulle den ene parten «straffe» den andre for å velge å tre ut av en frivillig avtale, ja da kan man spørre om hva som er intensjonen med avtalen i utgangspunktet.

Da kommer vi jo dit hvor en ektemann sier til sin frue som ber om skilsmisse at «du kan godt skille deg fra meg, men da skal jeg jommen meg sørge for at du ikke får en bra økonomisk fremtid, om det så koster meg alt jeg eier og har!»

Er dette et godt grunnlag å bygge et ekteskap på? Med slike venner, hvem trenger fiender?

Finansielle tjenester: London er Europas, og til en viss grad verdens, finansielle sentrum. Går landet ut av EU hevder skeptikerne at denne posisjonen er truet. Det står ikke på advarsler fra de fleste hold angående dette. Stemmer det? Jeg mener absolutt ikke.

Hva bunner Londons finansstatus i? Jeg vil si tre ting: Språk, lov og tillit.

For det første, språket. Skal hele verden begynne å forhandle låneavtaler og investorprospekter på tysk? Eller fransk, som nok er den våte drømmen i Paris (og kanskje i Brussel?). Det er, mildt sagt, tvilsomt. Kanskje noen nord-afrikanske transaksjoner kan gå med fransk språk, og et par banker i Quebec hadde likt det, men det vil i det store og hele ikke skje.

Så kommer vi til lov. Engelsk rett har en tradisjon som strekker seg hundrevis av år tilbake. Dette er viktig for finansbransjen. Trygghet er fundamentalt. Hva skal erstatte engelsk rett når finansielle kontrakter skal inngås? Ungarsk? Latvisk? Jeg tror svaret er gitt.

Til sist, tillit. Englands – og Storbritannias – rykte, omdømme og tillit kan ikke erstattes i en fei. Parlamentet i Westminster, med sine tradisjoner og sin forankring, skal erstattes av polsk riksdag eller italienerne i Roma? Ja, spørsmålet er retorisk.

Poenget med denne kronikken så langt har vært å vise at dommedagsprofetiene ikke vil stemme dersom britene stemmer for å forlate EU på valgdagen.

Men la oss videre se på vår egen erfaring i dette spørsmålet, og hva våre egne har sagt – og sier – om spørsmålet, for så å ha en bedre mulighet til å ta stilling. Og hvilke paralleller er det mellom Storbritannia i 2016 og Norge i 1994?

Polariserte fronter: I Norge under vår heteste EU-debatt var det noen som fikk seg til å hevde at EU var selveste Dyret i Johannes Åpenbaring (den siste boken i Bibelen). Altså implisitt et prosjekt initiert av Djevelen selv.

Samtidig er det – på den andre siden – i England i 2016 de som hevder at ikke-EU-siden benytter seg av virkemidler fra nazistenes deportasjoner av deler av befolkningen. Begge deler er like absurde.

Delingen på midten: I Norge, både i 72 og 94 var det maksimalt et par prosentpoeng som skilte ja- og neisiden. Så og si alle målinger tyder på et like tett løp i Storbritannia også.

Hva så med våre nordmenn i denne debatten?

Statsminister Erna: Hun går så langt som å si til britene at «dere vil hate det» om å stå utenfor.

Javel ja. Vi må anta at Erna snakker på egen erfaring, og i egenskap av statsminister for det norske folk. Dermed er det nærliggende å tro at hun mener at vi i Norge hater å stå utenfor EU, men samtidig være knyttet til ordningen gjennom EØS også.

Fint så langt, men da må jo løsningen være ett av to: Melde oss inn i EU eller melde oss ut av EØS, siden vi hater vår nåværende løsning så intenst.

Ikke noen av disse initiativene har blitt tatt av vår nåværende Høyre-dominerte regjering. Hvem i all verden er dermed våre toppfolk til å belære britene om hva de skal stemme med tanke på Brexit? Med mindre vår politiske toppleder er masochist, selvsagt.

Senterpartiet: Dette var kanskje det partiet som la seg fremst i bresjen i motstanden mot norsk EU-medlemskap i siste runde av EU-kamp. Og mot EØS.

De fleste av norske politikere og næringslivsledere som uttaler seg internasjonalt sier at EØS er i praksis det mest uheldige av to verdener. Landet vårt er bundet av EU-vedtak, men vi har ikke innflytelse til å påvirke beslutningene.

Vel, Senterpartiet satt i regjering i to perioder, totalt 8 år, og administrerte innføring av EU-vedtak, gjennom EØS. For hver lov vårt storting vedtar må regjeringen innføre fem EU-direktiver (!).

Dette var altså Nei-partiet fremfor noen bekvemme med å sitte og administrere.

Sikkerhetspolitikk: Sistemann som har kastet seg inn i debatten, med advarsler til britene mot å forlate EU, er NATO-sjef Jens Stoltenberg. Han er redd for at da er det en mulighet for at gamle motsetninger mellom Frankrike og Storbritannia kan blusse opp igjen, ifølge VG.

Smak på den.

Hvem i Himmelens navn har i 2016 tro på at uoverensstemmelser mellom hva enn Frankrike og England er uenige om skal lede til væpnet konflikt?

Er virkelig forholdet over Kanalen så skjørt at de trenger et overnasjonalt byråkrati av orwellske dimensjoner for å holde motsetningene i sjakk?

Her tror jeg vår egen Jens, for å si det forsiktig, krisemaksimerer.

Definisjonsmakt gir voldsom innflytelse: Den som har tatt seg tid til å høre på noen debatter i EU-parlamentet eller blant politiske ledere i EU kan ikke ha unngått å legge merke til hvordan definisjoner har blitt kapret og gitt ny mening.

Noe av det som har slått meg er hvordan skillet mellom EU, som en overnasjonal organisasjon, og Europa, som et kontinent og et fellesskap av suverene nasjoner og folk, ofte er utvisket. Når EU-landene har kommet over nye problemstillinger er vanligvis løsningen at det trengs «mer Europa, ikke mindre Europa».

Dette betyr jo selvsagt «mer overførsel av suverenitet til EU fra medlemsstatene».

Vi i Norge tar gjerne innover oss impulser utenfra, men jeg har faktisk enda til gode å høre en overføring av kommunalt selvstyre til staten som «mer Norge, ikke mindre Norge».

Eller, for å ta den hakket videre, «mer Verden, ikke mindre Verden» som et argument for å la FN-organer ta beslutninger som i dag er tillagt suverene stater.

Hva det hele koker ned til: Nå i kampens hete er det lett å tillegge utfallet du ikke liker apokalyptiske konsekvenser. Dette så vi, som beskrevet over, også i Norge i 1994.

EU er i bunn og grunn en overnasjonal organisasjon hvis respektive medlemsland har valgt (gjerne uten folkelig forankring, men det er en annen sak) å delegere gitte områder av suverenitet og bestemmelsesrett til. Denne organisasjonen har i sin levetid vokst og tatt til seg myndighet.

Ser britene seg tjent med å bli med videre, eller å melde seg ut? Dette er det store spørsmålet.

Det synes jeg vi skal overlate til dem dette gjelder. Om min gode venn velger å flytte fra sin samboer gjennom flere tiår, ja da skal ikke jeg eller noen andre komme å belære ham om hverken det ene eller andre. Dette er hans valg, ene og alene, og det synes jeg vi utenforstående skal akseptere her også.

Dersom renta på huslånet hans stiger litt, om hans tidligere svoger vil krangle litt med ham eller om hans svigermor ikke vil be ham hjem på lammestek kommende påskeaften, er et fett for meg. Og det bør det være for alle oss andre også.

Det er spennende dager for Storbritannia og hennes innbyggere. La oss ønske dem et godt valg, og krysse fingrene for at hva enn de velger så blir det bra for landet.

Annonse